29.

Plutselig tilbake. Denne gangen er alt dårlig. Det er visst sånn det har blitt, enten eller. Og når alt er imellom, ingenting. Jeg skulle gjerne visst hvorfor hodet mitt fungerer sånn. Har jeg kun noe å si når det er enten eller? Dårlig gjort, på denne måten kommer jeg ingen vei. Glem det, jeg er stuck uansett. Sitter fast i denne sumpen av tafatthet og dumskap. Ingen orden av noe slag. Punktum.

28.

Jeg har vært på The Killers. En uke senere og livet er fortsatt like fantastisk. Denne skyen forsvinner ikke med det første, for nå danser jeg rundt oppå den i stedet for å gråte under den. Så mye kjærlighet og lykkefrysninger at jeg ikke har ord eller evne til å formidle det. Lykke, ren lykke.

27.

"Everything is more complicated than you think. You only see a tenth of what is true. There are a million little strings attached to every choice you make; you can destroy your life every time you choose. But maybe you won't know for twenty years. And you may never ever trace it to its source. And you only get one chance to play it out. Just try and figure out your own divorce. And they say there is no fate, but there is: it's what you create. And even though the world goes on for eons and eons, you are only here for a fraction of a fraction of a second. Most of your time is spent being dead or not yet born. But while alive, you wait in vain, wasting years, for a phone call or a letter or a look from someone or something to make it all right. And it never comes or it seems to but it doesn't really. And so you spend your time in vague regret or vaguer hope that something good will come along. Something to make you feel connected, something to make you feel whole, something to make you feel loved. And the truth is I feel so angry, and the truth is I feel so fucking sad, and the truth is I've felt so fucking hurt for so fucking long and for just as long I've been pretending I'm OK, just to get along, just for, I don't know why, maybe because no one wants to hear about my misery, because they have their own. Well, fuck everybody. Amen."

- Synedoche, New York.

26.

Sommerdrømmene forsvinner med nattsolen. Jeg fyller opp hullet med nye drømmmer.

25.

Uken jeg har sett nesten mest frem til i løpet av sommeren, det er den uken jeg blir syk. Fabelaktig. Bra for meg at jeg er nokså rutinert når det kommer til litt for mange timer med filmer og serier. Også bra at jeg brukte dagene i forveien på noe fint.

Jeg har egentlig ikke mer fornuftig å si, tror sykdom gjør sånt med en. Jeg har lyst til å bli flink i noe, må bare finne ut hva.

24.

Jeg skal gjøre så mye. Jeg har så mange mål jeg skal nå. Jeg skal trene, lese, drikke øl og forelske meg. Jeg skal finne en retning i livet, men enn så lenge snurrer kompasset i alle retninger. 20 år er ikke mye, jeg trenger ikke kjenne på stresset enda, ikke hver dag i alle fall. Nå skal jeg ta et år og kjenne på hvor godt livet kan være. For det ordner seg til slutt, det skal det gjøre.

Kanskje blir jeg flinkere til å skrive mer også. Finne de rette ordene for å beskrive netter i Oslos duskregn og ølrus. De rette ordene for dagene hvor stresset tar meg. Jeg har ikke dårlig tid, jeg har ikke det.

23.

Det er lenge siden jeg har vært innom her. Veldig lenge faktisk. Og når det går så lenge så bygger det seg opp så mye greier inni hodet mitt at jeg til slutt blir tvunget tilbake hit. Rart det der. Akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg egentlig lurer på absolutt alt som har med livet mitt å gjøre. For nå vet jeg ikke hva planen er lengre. For et år siden var planen å gå fem år på BI, være ferdigutdannet i en alder av 24 og bli rik på et eller annet vis. Nå vet jeg ikke.

Hvis det finnes noe man kan kalle skjebnen så tror jeg den bruker meg som sin personlige underholdning. Et menneskeliv langt skuespill med innslag av slapstick, til tider en romantisk komedie, andre ganger bare tragikomisk. Kan bare slå meg selv i ansiktet og le med, bra jeg har en sans for humor. Lar regnet i Oslonatta vaske vekk følelsen av at det er jeg som er teit.